Jeg har kjent Per siden jeg seriøst begynte å lure på om jeg skulle konvertere. Han var en av de som hjalp meg på vei, blant annet gjennom sine mange historier om det å være katolikk. Og han ble en av de få mennesker på over 80 som jeg betraktet som min venn.
Jeg hadde den store gleden av å få jobbe sammen med Per i redaksjonen for Også vi er kirkens nyhetsbrev. Også vi er kirken er, som Per yndet å kalle det, en organisasjon for utålmodige katolikker, og for å utdype det litt mer, så er det en organisasjon som arbeider for endringer i kirken i tråd med den modernisering som fant sted med Det annet vatikankonsil.
For Per gjaldt utålmodigheten særlig ønsket om felles kommunion med protestanter, noe han ivret for gjennom nyhetsbrevets spalter med en evig fnysen over teologiske spissfindigheter som ikke fikk oss noen vei, og en understrekning av at her var det på sin plass med legfolkets ulydighet.
Og han var virkelig aktivist inntil det siste. Da jeg besøkte ham på
Ullevål sykehus i påsken livnet han til da han fortalte om sitt
siste sprell, et alvorlig sprell riktig nok: Han hadde fått tilkalt sykehuspresten,
en protestantisk kvinnelig prest, for å få kommunion. Etter kommunionen
sa han til henne at ”Nå har vi syndet, du fordi du gav meg kommunion,
jeg fordi jeg tok imot”. Hennes svar hadde han stor sans for:
”- Men var ikke det all right, da?”
Jeg har lyst til å lese et lite stykke som Per skrev om salme 763 som ble sunget i kirken i dag: Hans overskrift lyder ”Denne salmen burde vel forbys?”
I vår katolske salmebok ”Lov Herren” gleder jeg meg alltid
når nummer 763 kommer opp på lysskiltet. Den har en vakker og oppløftende
tekst av Sydney Carter (hvem var han?) som også har laget melodien, og
den har en velsignet kjettersk tendens. Det går igjen i hvert vers at
hva du tror blir det samme, mens det viktigste er at du er der. I siste omkved
bekreftes denne vranglære: ”Hva du tror er det samme… Jeg
er der!”
Hvilken glede å synge en slik tekst – en glede som varer helt til
kommunionen hvor Kirken lærer at Carters salme ikke skal tas på
alvor: nattverden, mange takk, er reservert for medlemmer av Den katolske kirke.
De vi kaller våre kristne brødre og søstre blir berøvet
søskenverdigheten når det gjelder å møte Kristus selv
i brødets og vinens skikkelse. Da er det slutt på broderligheten.
Men i salmen er det ikke noen slutt, derfor er den en oppfordring til ulydighet
som bare kan glede oss.
Selv om Per var en ulydig sjel når det gjaldt ting han virkelig trodde på hadde han også en uttalt ydmykhet og respekt for de som måtte ha en annen oppfatning enn hans egen. Og det, ved siden av å følge det man tror på, og gi uttrykk for det, er ingen liten detalj i den arven han etterlot oss – selv om det kan være et vanskelig eksempel til etterfølgelse.
Dette er min hilsen til Per og hans minne, som venn, men jeg vil også få lov til å komme med en hilsen på vegne av Også vi er kirken, som er ham takknemlig både for hans innsats i styret og som medlem, og fordi han var med og startet organisasjonen her i Norge.
Trine Haaland
Sist endret 09.05.2010